Vis meg bokhylla di, Inger Merete Hobbelstad

Vis meg bokhylla di, Inger Merete Hobbelstad

Aktuelt   

Tekst: Katrine Judit Urke / Forfatterportrett: Agnete Brun / Foto av hyller: Inger Merete Hobbelstad

Inger Merete Hobbelstad er litteraturviter, skribent og forfatter. For mange er hun mest kjent som (selverklært) William Shakespeare-nerd. I 2016 kom den kritikerroste boka Å leve med Shakespeare der hun kretser sine essays rundt ti Shakespeare-tekster. Både i boka og i dette intervjuet ser vi vel å merke at forfatteren lever med mange flere enn Shakespeare. Selv har jeg fått lyst til å lese Edith Whartons The Age of Innocence som er et av flere lesetips Hobbelstad trekker fram.

Lekkert. Her står og ligger bøkene fra gulv til tak, omtrent! Hvor kommer hylla fra og hvilket rom står den i?

Dette er i stuen. Jeg liker godt at bokhyllen nesten blir en slags tapet, det er hyggelig å være omgitt av bøker, og bokryggene utgjør jo også en slags historie om livet mitt, siden jeg husker hvor jeg var da jeg leste den ene eller den andre. Bokhyllene er fullblods Ikea.

Det som fanger blikket mitt her er bøkene som ligger. Du forholder deg ikke noe én inn, én ut-system? Den ene boka er din egen, Å leve med Shakespeare, hvilke er de to andre?

Nei, uff, jeg lar noen bøker gå til Fretex eller ned i boden, men jeg klarer ikke det der med én inn, én ut. Men tanken er jo at det kanskje skal bli plass til de bøkene under neste sjau. Den ene boken som ligger er Mary Beards S.P.Q.R, en frisk og usentimental gjennomgang av Romerrikets historie. Jeg har vært interessert i Romerriket siden jeg var liten og slukte Grimbergs bøker om det samme da jeg gikk på videregående, og denne er absolutt å anbefale. Den andre er litteraturforskeren Stephen Greenblatts The Rise and Fall of Adam and Eve. Jeg synes Greenblatt er en herlig Shakespeare-leser, og da jeg studerte, likte jeg så godt hvordan han pukket på at litteraturen tross alt handler om livet, og at den forbinder oss med dem som har levd før. Men jeg synes nok at Will in the World og The Swerve var bedre enn denne.

Her blir jeg veldig nysgjerrig på sammenhengen mellom filosofi og The Simpsons og Seinfeld – hva er greia? Er disse dine favoritt tv-serier?

Seinfeld-boken er faktisk signert av Jerry Seinfeld, fra et intervju jeg gjorde med ham for mange år siden, så den kan jeg aldri kaste! Jeg synes generelt det har mye for seg å nistirre litt på popkulturelle fenomener og virkelig gå inn for å finne ut hva de har i seg, og her er det forskere i filosofi og andre fag som legger The Simpsons og Seinfeld til grunn for sine essays. Jeg må medgi at jeg ikke har lest ferdig alle, men av de jeg har lest, er nok essayet om Seinfeld og nihilismen som ligger i at det er «a show about nothing». Der skriver den cubanske filosofiprofessoren Jorge J. E. Garcia blant annet at «vi ler av noe fordi det viser oss det betydelige i det ubetydelige, og at vi gråter av noe annet fordi det viser oss det ubetydelige i det betydelige». Jeg synes det er en fin formulering.

Først nå legger jeg merke til at bøkene er alfabetisert etter forfatternavn. Eller nei, det gjelder jo bare bøkene på høyresida her? Eller hva slags system har du i hylla?

Skjønnlitteraturen er organisert på forfatternavn og sakprosaen vagt etter tema. Det systemet ble fulgt helt til det nesten ikke var plass igjen og jeg måtte begynne å stappe inn bøker der det var plass.

Jeg må innrømme at jeg er overraska over at ikke halvparten av hyllene er fylt av Shakespeare … Men jeg ser at det generelt går mye i klassikere. Har du et tips til Litteraturbloggens lesere til boka alle må lese?

Det er ganske mange Shakespeare-hyller her! Men jeg er generelt opptatt av at man må lese klassikerne; da blir det ofte raskt åpenbart hvorfor de har den posisjonen de har. Jeg har hatt stor glede av å lese noen klassikere om igjen de siste årene. Blant annet leste jeg Virginia Woolfs Mrs Dalloway om igjen, og tenkte, igjen, at det knapt er mulig å skrive bedre enn dét. Noen år tidligere hadde jeg også et herlig gjensyn med Charlotte Brontës Jane Eyre. En satirisk, elegant og observant kjærlighetsroman er også Edith Whartons The Age of Innocence, som er full av glød, og samtidig helt, helt usentimental. Det er en av bøkene jeg jevnlig tenker at flere burde lese, ikke minst fordi jeg da vil få flere å diskutere den med.


DENNE ARTIKKELEN ER HENTA FRÅ Deichmans litteraturblogg